Noen tanker om sporopptak

Jeg har tenkt og grublet litt over dette med sporopptaket, hvordan man best lærer det inn og ikke minst hva man bør gjøre når hunden tar baksporet.

For å ta det første først så er det mange ulike varianter her. Noen holder bare hunden igjen når den går feil, venter til den snur og følger så på når hunden går rett. Dette tror jeg blir for mye hjelp og gir ikke hunden den erfaringen/informasjonen vi er ute etter.

Andre lar hunden gå baksporet til endes og setter så hunden rett i bilen uten at den får forsøke på nyttt, andre igjen gir hunden en ny sjanse på sporet like etterpå. Jeg har praktisert siste metoden, baksporet ender ut i ingen ting, men han får en ny sjanse etter en liten pause på veien. Jeg ser ikke helt poenget med å ”straffe” hunden med at den ikke skal få lov til å spore mer den dagen hvis den gjør feil, sannsynligheten er jo stor for at hunden rett og slett bare ikke kan dette godt nok. Og hvorfor da kaste vekk en dag i skogen som man heller burde bruke til å trene på nettopp dette?

Men hvordan lærer man hunden dette best egentlig? Jeg mener at dette faktisk er en svært vanskelig diskrimineringsoppgave. Hunden skal jo skille mellom luktkonsentrasjonen i to fotskritt som bare er et par tidelssekunder forskjellig, og selv om hunden har en fantastisk nese så er dette en adferd som vil ta tid å få stabil. Så hvordan kan vi gjøre dette enklere og lettere for hunden?

I dag forsøkte jeg noe nytt, nemlig å la baksporet være en vesentlig del eldre enn framsporet, altså gjøre ferten i framsporet betydelig sterkere enn i baksporet. Jo større forskjell, jo lettere burde det jo være for hunden. Baksporet ble derfor lagt ut ved at jeg gikk 5 meter, stod i ro 1-2min, gikk nye 5 meter, stod i ro 1-2 min osv før jeg gikk ut sporet som vanlig.
På påsettpunktet ville derfor baksporet være betydelig eldre ( og eldre jo lenger bak han gikk) enn framsporet, rett og slett større konsentrasjonsforskjell enn om man bare går rett ut.

Kamp tok sporopptaket perfekt, men jeg vet jo ikke om dette var et resultat måten jeg hadde lagt det opp på eller ren flaks ( det er jo tross alt 50% sjanse for at de går rett uansett)
Men jeg har tenkt å legge opp framtidige spor på denne måten også gradvis senke forskjellen i tid på baksporet og framsporet.

All hundetrening ( positiv iaf) går jo ut på å legge forholden tilrette slik at hunden har størst mulig sjanse for suksess. I annen diskrimineringstrening gjør vi jo forskjellen ganske tydelig til å begynne med for så å gradvis øke kriteriene. I LP vil vi jo aldri drømt om at hunden skulle skille mellom to pinner som vi selv har tatt på med bare et sekunds forskjell. Men i bruks virker det som om dette er noe folk tar litt for gitt. Er kanskje grunnen til at selv svært dyktige sporhunder kan ta bakspor rett som det er, at de kanskje ikke har lært denne diskrimineringsoppgaven godt nok?
Noen som har synspunkt på dette ?