R I P Kera

I dag ble den tunge avgjørelsen tatt, Kera ble avlivet kun 7 år gammel.
På lørdag ble hun plutselig akutt halt og jeg skjønte med en gang at det var noe alvorlig. Mistanken om korsbåndsruptur ble bekreftet ved røntgen på mandag. I tilegg røntget jeg også hoftene hennes siden hun har HD og status der ville være avgjørende for videre behandling. Hun hadde forkalkninger allerede som 1 åring og disse var selfølgelig blitt mye verre med årene. De siste månedene har jeg sett en liten tendens til stivhet etter bratte turer og vergring for å hoppe inn i bilen. Hoftestatusen hennes ble den avgjørende faktoren for at vi valgte å ikke gjennomføre en operasjon av kneet. Siden hoften på motsatt side var den med mest forkalkninger ville avlasting av foten føre til en akselerasjon av symptomene i hoften. Vi valgte derfor å la henne få slippe en invalidiserende alderdom.

Det som gjør det hele litt lettere å takle er at jeg vet hun har at et aktivt liv som de fleste hunder ville misunne henne. Da hun bare var 14 uker reiste vi på vårt første Canis klikkerkurs og vi ble begge bitt av basillen. Jeg begynte på instruktørutdannelsen et halvt år etterpå og sammen med Kera tok jeg stegene fra å være en totalt grønn hundetrener til å kunne få mulighetene til å lære andre om denne fasinerende treningsmetoden.

Kera var en hund som var lett å trene, hun var et matvrak av dimensjoner! ( noe som nok vekten hennes etterhvert bar preg av ;) Vi fikk fort framgang i treningen og startet i LP klasse 1 da hun var 1,5 år. Etter tre forsøk fikk vi opprykket til klasse 2 og bare 6 uker senere var vi i klasse 3. Som 3 åring var vi klar for Eliteklassen og klarte første premie i debuten!

Etter dette" gikk luften litt ut av ballongen" Vi hadde nådd målet vårt og jeg fikk litt problemer med å motivere meg for videre lydighetstrening. I stedet startet vi med brukstrening, gikk mye spor og reiste på runderingskurs i Trondheim og på Sølen. Bruksappellen hadde vi ingen problemer med siden lydigheten var på plass, så ambisjonenen om konkurrering var høye. Eneste bøygen var hennes skuddberørhet og selv om vi bestod K testen, ble dette et hinder for videre ambisjoner.

Vår andre sesong i eliteklassen skulle være sesongen hvor vi skulle stabiliserer oss på høyt nivå, men slik gikk det desverre ikke. Sesongen ble spolert av stadig tilbakevendene potesår som både førte til lite kontinutet i treningen og avlyste stevner.
På dette tidspunktet begynte jeg å tenke på
ny valp og i fjor vår fikk vi mallegutten hjem.
Etter dette ble det selvfølgelig mye fokus på valpen, men Kera fikk flere treningsøkter i uken og øvelsene ble holdt ved like.

I år var planen å starte i Lp igjen, jeg følte vi absolutt hadde noe å vise i ringen og at LP championatet var innen rekkevidde. Men så langt kom vi altså ikke, fryktelig tungt å tenke nå på de stevnene jeg lot være å melde oss på for det vi bare skulle finpusse litt til.......

Jeg er uansett fryktelig stolt over det Kera og jeg har oppnådd. Vi har måtte trene mye alene uten noe støttende lydighetsmiljø rundt oss, vi har måtte finne ut av det meste selv. Likevel vil jeg takke Morten og Cecilie for alt dere har lært oss, Reidun for alle de timene vi har trent sammen mens hundene våre var unge, Anette for at du fikk oss gjennom K testen og Norena for å være reservemamma med fri tilgang på poteter og kjøttbein.

Tilslutt: Takk Kera for at du var den du var, på godt og vondt.
Alltid tilstedet, alltid på hugget, alltid på allerten, alltid klar! Jeg vil aldri glemme deg!