Vi er nå vel inne i dag 3 av Operasjon Hjernevask. For de av dere som ikke var på Sølen, går dette kort ut på skape en enorm forventning til leken og øke intensiteten (dvs stressnivået) hos hunden når den leker.
For sarte sjeler som mener at alle hunden skal få timesvis med tur hver dag, aldri ligge i bur og at alt stress er usunt, anbefales ikke videre lesing;)
Tanken bak treningen er å benytte seg av Pavlovs teori om at hundens følelser/stressnivå vil kobles til den operante adferden som utføres. Hvis man feks alltid trener dekk mens hunden er rolig og sliten, vil dette stressnivået utløses når hunden kommanderes i dekk senere eller hvis man alltid trener innkallinger når hunden er hyper, vil hunden automatisk stresse seg opp når man roper den inn.
For øyeblikket tilbringer Kamp største delen av dagen i hundegården eller i bilburet. Ganske kjedelig for en hund som er vandt til minst en times skogs eller fjelltur og lange treningsøkter hver dag. Han blir spesielt frustrert av å stå i hundegården, å bli plassert der er jo et tydelig signal om at det ikke kommer til å skje noe gøy på lenge ( i motsetning til i bilen som ofte betyr at vi er på vei et sted) Det er tydelig at han virkelig ligger å "lader", for når døren til hundegården åpnes er han som en lett antennelig rakett. Vi går da direkte i heftig lek i hagen og leker ikke lenger enn at han klarer å holde intensiteten oppe. Under leken er det ingen regler, ingen fokus på kontroll / slipp etc, ingen adferder som skal jobbes med, kun lek, lek, lek. I gjennomsnitt har han fått 4-6 slike lekeøkter hver dag. Etterpå er det rett tilbake i buret for ny opplading.
Og hva er resultatet så langt? Leken har absolutt blitt heftigere og sammen har vi funnet en enklere lekerutine når jeg slipper å fokuserer på at han skal slippe, holde han i halsbåndet, plassere leken i en spesiell posisjon osv
Men vi er langt fra ferdige ennå. Forhåpentligvis kan vi leke lenger og lenger uten at intensiteten faller etterhvert. På dette stadiet leker han heftig hele veien, men når jeg avslutter er han egentlig helt fornøyd med det. Jeg vil der at han skal tigge om mer når jeg avslutter.
Jeg vil også at leken skal være like intens selv om det kommer forstyrrelser til. Nå fortsetter han leken, men jeg ser at han sjekker ut forstyrrelsene i øyekroken.
Planen er å bruke minst 4 uker på dette opplegget. All annen lydighetstrening får bare utsettes, når dette er i boks har jeg en hund som er mye mer lett trent og vi tar fort igjen det tapte uansett.
Men helt 100% tro til opplegget er jeg desverre ikke, hver kveld har han fått gått noen korte spor på gress- det klarer jeg bare ikke å la være......:)
tirsdag, juni 29, 2010
søndag, juni 27, 2010
Sølen 2010
Har endelig "landet" etter sommerens store begivendhet, nemlig bruksuken på Sølen.
Er nå så full i inspirasjon og treningsmotivasjon at jeg vurderer sterkt å ta meg fri fra jobben.....lenge. Har masse planer oppi hodet, vi får se om de lar seg realisere.
Uken begynte med to dager rundering. Kamp og jeg har rundert svært lite, så hovedfokus ble å få han skikkelig i gang på leik med figgene. Og gjett om vi har måtte vri på de små grå for å finne noen løsninger der. De første 2-4 slagene går han kjempebra og leker heftig, men så plutselig går han bare tom og faller helt av. Vi kjørte mange forskjellige varianter for å finne noen løsninger på hvorfor dette skjedde og med gode innspill fra Peder og ikkke minst Cecilie ( we love you ) ble det bedring utover i uka. Løsningene så langt var :
- holde leken i bytte/jakt funksjon, blir det for mye "alvor" i kampen demper han fort av, spesielt med ukjente figger
- la han se figgene forsvinne ut i skogen, dette skapte et stort sug utover og det gikk fint å legge dem skjult på 50m
- kjøre korte økter og ta pauser på midtlinja, han bruker mye energi i leken og har nok kanskje ikke verdens beste utholdenhet.
De to neste dagene var det lydighet som stod på programmet. Den nye apellbanen på Sølen var bare luksus og vi fikk mange bra økter. Fikk begynt på budføringen og jobbet ellers generelt med treningsfokuset vårt. Fra hunden er ut av bilen skal den enten være på jobb, henge i leken eller pauses. All planlegging og snakking er forbudt så lenge vi trener, fult fokus på høy intensitet og knall belønning. Dette er et treningsmønster jeg nå begynner å få bra innarbeidet og det skaper også en mye høyere forventning hos hunden når vi starter treningen.
Spordagen med Peder Christiansen var kanskje ukens høydepunkt for oss. Vi har jo gått masse spor i vår og selv synes jeg jo vi har hatt bra framgang, men alltid spennende når noen andre skal vurderer arbeidet vårt. Peder var heldigvis veldig imponert og det gir jo meg bare enda mer motivasjon til å perferksjonerer sporingen vår. Skal nok bli flinkerer å utfordre Kamp i sporet og ikke minst ha fokus på svakheter som måtte oppstå og trene spesifikt på dem. Gleder meg!
Siste dagen hadde jeg en gruppe av instruktørelevene i lydighet. De måtte kjøre gjennom grunnferdighetene sine i første økten og stod deretter fritt til å velge adferd/øvelse de ville jobbe med etterpå. Gikk gjennom nyinnlæringen av kryp med et par av ekvipasjene og jobbet med litt smårusk på fri ved foten på de andre. En grei og flink gjeng. Siden dette var siste dagen bar vi nok alle preg av at det hadde vært en lang uke med hard jobbing og for noen, hard festing også ...... ( dere vet hvem dere er;)) Mye av det kjekke med slike treningssamlinger er jo den sosiale biten, sitte å snakke hund hele natten og bli kjent med nye hundemennesker. Kan ikke ha det bedre da..... Gleder meg til neste år allerede, men håper jo jeg treffer en del av dem som var med før det!
Er nå så full i inspirasjon og treningsmotivasjon at jeg vurderer sterkt å ta meg fri fra jobben.....lenge. Har masse planer oppi hodet, vi får se om de lar seg realisere.
Uken begynte med to dager rundering. Kamp og jeg har rundert svært lite, så hovedfokus ble å få han skikkelig i gang på leik med figgene. Og gjett om vi har måtte vri på de små grå for å finne noen løsninger der. De første 2-4 slagene går han kjempebra og leker heftig, men så plutselig går han bare tom og faller helt av. Vi kjørte mange forskjellige varianter for å finne noen løsninger på hvorfor dette skjedde og med gode innspill fra Peder og ikkke minst Cecilie ( we love you ) ble det bedring utover i uka. Løsningene så langt var :
- holde leken i bytte/jakt funksjon, blir det for mye "alvor" i kampen demper han fort av, spesielt med ukjente figger
- la han se figgene forsvinne ut i skogen, dette skapte et stort sug utover og det gikk fint å legge dem skjult på 50m
- kjøre korte økter og ta pauser på midtlinja, han bruker mye energi i leken og har nok kanskje ikke verdens beste utholdenhet.
De to neste dagene var det lydighet som stod på programmet. Den nye apellbanen på Sølen var bare luksus og vi fikk mange bra økter. Fikk begynt på budføringen og jobbet ellers generelt med treningsfokuset vårt. Fra hunden er ut av bilen skal den enten være på jobb, henge i leken eller pauses. All planlegging og snakking er forbudt så lenge vi trener, fult fokus på høy intensitet og knall belønning. Dette er et treningsmønster jeg nå begynner å få bra innarbeidet og det skaper også en mye høyere forventning hos hunden når vi starter treningen.
Spordagen med Peder Christiansen var kanskje ukens høydepunkt for oss. Vi har jo gått masse spor i vår og selv synes jeg jo vi har hatt bra framgang, men alltid spennende når noen andre skal vurderer arbeidet vårt. Peder var heldigvis veldig imponert og det gir jo meg bare enda mer motivasjon til å perferksjonerer sporingen vår. Skal nok bli flinkerer å utfordre Kamp i sporet og ikke minst ha fokus på svakheter som måtte oppstå og trene spesifikt på dem. Gleder meg!
Siste dagen hadde jeg en gruppe av instruktørelevene i lydighet. De måtte kjøre gjennom grunnferdighetene sine i første økten og stod deretter fritt til å velge adferd/øvelse de ville jobbe med etterpå. Gikk gjennom nyinnlæringen av kryp med et par av ekvipasjene og jobbet med litt smårusk på fri ved foten på de andre. En grei og flink gjeng. Siden dette var siste dagen bar vi nok alle preg av at det hadde vært en lang uke med hard jobbing og for noen, hard festing også ...... ( dere vet hvem dere er;)) Mye av det kjekke med slike treningssamlinger er jo den sosiale biten, sitte å snakke hund hele natten og bli kjent med nye hundemennesker. Kan ikke ha det bedre da..... Gleder meg til neste år allerede, men håper jo jeg treffer en del av dem som var med før det!
onsdag, juni 16, 2010
R I P Kera
I dag ble den tunge avgjørelsen tatt, Kera ble avlivet kun 7 år gammel.
På lørdag ble hun plutselig akutt halt og jeg skjønte med en gang at det var noe alvorlig. Mistanken om korsbåndsruptur ble bekreftet ved røntgen på mandag. I tilegg røntget jeg også hoftene hennes siden hun har HD og status der ville være avgjørende for videre behandling. Hun hadde forkalkninger allerede som 1 åring og disse var selfølgelig blitt mye verre med årene. De siste månedene har jeg sett en liten tendens til stivhet etter bratte turer og vergring for å hoppe inn i bilen. Hoftestatusen hennes ble den avgjørende faktoren for at vi valgte å ikke gjennomføre en operasjon av kneet. Siden hoften på motsatt side var den med mest forkalkninger ville avlasting av foten føre til en akselerasjon av symptomene i hoften. Vi valgte derfor å la henne få slippe en invalidiserende alderdom.
Det som gjør det hele litt lettere å takle er at jeg vet hun har at et aktivt liv som de fleste hunder ville misunne henne. Da hun bare var 14 uker reiste vi på vårt første Canis klikkerkurs og vi ble begge bitt av basillen. Jeg begynte på instruktørutdannelsen et halvt år etterpå og sammen med Kera tok jeg stegene fra å være en totalt grønn hundetrener til å kunne få mulighetene til å lære andre om denne fasinerende treningsmetoden.
Kera var en hund som var lett å trene, hun var et matvrak av dimensjoner! ( noe som nok vekten hennes etterhvert bar preg av ;) Vi fikk fort framgang i treningen og startet i LP klasse 1 da hun var 1,5 år. Etter tre forsøk fikk vi opprykket til klasse 2 og bare 6 uker senere var vi i klasse 3. Som 3 åring var vi klar for Eliteklassen og klarte første premie i debuten!
Etter dette" gikk luften litt ut av ballongen" Vi hadde nådd målet vårt og jeg fikk litt problemer med å motivere meg for videre lydighetstrening. I stedet startet vi med brukstrening, gikk mye spor og reiste på runderingskurs i Trondheim og på Sølen. Bruksappellen hadde vi ingen problemer med siden lydigheten var på plass, så ambisjonenen om konkurrering var høye. Eneste bøygen var hennes skuddberørhet og selv om vi bestod K testen, ble dette et hinder for videre ambisjoner.
Vår andre sesong i eliteklassen skulle være sesongen hvor vi skulle stabiliserer oss på høyt nivå, men slik gikk det desverre ikke. Sesongen ble spolert av stadig tilbakevendene potesår som både førte til lite kontinutet i treningen og avlyste stevner.
På dette tidspunktet begynte jeg å tenke på
ny valp og i fjor vår fikk vi mallegutten hjem.
Etter dette ble det selvfølgelig mye fokus på valpen, men Kera fikk flere treningsøkter i uken og øvelsene ble holdt ved like.
I år var planen å starte i Lp igjen, jeg følte vi absolutt hadde noe å vise i ringen og at LP championatet var innen rekkevidde. Men så langt kom vi altså ikke, fryktelig tungt å tenke nå på de stevnene jeg lot være å melde oss på for det vi bare skulle finpusse litt til.......
Jeg er uansett fryktelig stolt over det Kera og jeg har oppnådd. Vi har måtte trene mye alene uten noe støttende lydighetsmiljø rundt oss, vi har måtte finne ut av det meste selv. Likevel vil jeg takke Morten og Cecilie for alt dere har lært oss, Reidun for alle de timene vi har trent sammen mens hundene våre var unge, Anette for at du fikk oss gjennom K testen og Norena for å være reservemamma med fri tilgang på poteter og kjøttbein.
Tilslutt: Takk Kera for at du var den du var, på godt og vondt.
Alltid tilstedet, alltid på hugget, alltid på allerten, alltid klar! Jeg vil aldri glemme deg!
På lørdag ble hun plutselig akutt halt og jeg skjønte med en gang at det var noe alvorlig. Mistanken om korsbåndsruptur ble bekreftet ved røntgen på mandag. I tilegg røntget jeg også hoftene hennes siden hun har HD og status der ville være avgjørende for videre behandling. Hun hadde forkalkninger allerede som 1 åring og disse var selfølgelig blitt mye verre med årene. De siste månedene har jeg sett en liten tendens til stivhet etter bratte turer og vergring for å hoppe inn i bilen. Hoftestatusen hennes ble den avgjørende faktoren for at vi valgte å ikke gjennomføre en operasjon av kneet. Siden hoften på motsatt side var den med mest forkalkninger ville avlasting av foten føre til en akselerasjon av symptomene i hoften. Vi valgte derfor å la henne få slippe en invalidiserende alderdom.
Det som gjør det hele litt lettere å takle er at jeg vet hun har at et aktivt liv som de fleste hunder ville misunne henne. Da hun bare var 14 uker reiste vi på vårt første Canis klikkerkurs og vi ble begge bitt av basillen. Jeg begynte på instruktørutdannelsen et halvt år etterpå og sammen med Kera tok jeg stegene fra å være en totalt grønn hundetrener til å kunne få mulighetene til å lære andre om denne fasinerende treningsmetoden.
Kera var en hund som var lett å trene, hun var et matvrak av dimensjoner! ( noe som nok vekten hennes etterhvert bar preg av ;) Vi fikk fort framgang i treningen og startet i LP klasse 1 da hun var 1,5 år. Etter tre forsøk fikk vi opprykket til klasse 2 og bare 6 uker senere var vi i klasse 3. Som 3 åring var vi klar for Eliteklassen og klarte første premie i debuten!
Etter dette" gikk luften litt ut av ballongen" Vi hadde nådd målet vårt og jeg fikk litt problemer med å motivere meg for videre lydighetstrening. I stedet startet vi med brukstrening, gikk mye spor og reiste på runderingskurs i Trondheim og på Sølen. Bruksappellen hadde vi ingen problemer med siden lydigheten var på plass, så ambisjonenen om konkurrering var høye. Eneste bøygen var hennes skuddberørhet og selv om vi bestod K testen, ble dette et hinder for videre ambisjoner.
Vår andre sesong i eliteklassen skulle være sesongen hvor vi skulle stabiliserer oss på høyt nivå, men slik gikk det desverre ikke. Sesongen ble spolert av stadig tilbakevendene potesår som både førte til lite kontinutet i treningen og avlyste stevner.
På dette tidspunktet begynte jeg å tenke på
ny valp og i fjor vår fikk vi mallegutten hjem.
Etter dette ble det selvfølgelig mye fokus på valpen, men Kera fikk flere treningsøkter i uken og øvelsene ble holdt ved like.
I år var planen å starte i Lp igjen, jeg følte vi absolutt hadde noe å vise i ringen og at LP championatet var innen rekkevidde. Men så langt kom vi altså ikke, fryktelig tungt å tenke nå på de stevnene jeg lot være å melde oss på for det vi bare skulle finpusse litt til.......
Jeg er uansett fryktelig stolt over det Kera og jeg har oppnådd. Vi har måtte trene mye alene uten noe støttende lydighetsmiljø rundt oss, vi har måtte finne ut av det meste selv. Likevel vil jeg takke Morten og Cecilie for alt dere har lært oss, Reidun for alle de timene vi har trent sammen mens hundene våre var unge, Anette for at du fikk oss gjennom K testen og Norena for å være reservemamma med fri tilgang på poteter og kjøttbein.
Tilslutt: Takk Kera for at du var den du var, på godt og vondt.
Alltid tilstedet, alltid på hugget, alltid på allerten, alltid klar! Jeg vil aldri glemme deg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)